Vi ser her på hvordan transaksjonsprinsippet kan tolkes, og hvilke effekter disse tolkningene har for den praktiske, kontinuerlige regnskapføringen (bokføringen). Transaksjonsprinsippet fremkommer av regnskapsloven, og er således å forstå som en bestemmelse med virkning for årsoppgjøret. Likevel har bestemmelsene praktiske konsekvenser for den løpende føringen.

På “godt norsk” kan vi gjerne oppsummere transaksjonsprinsippet som følger:

Transaksjonsprinsippet forteller oss at det er den laveste verdien vi kan gi for en ytelse ved risikooverføringen, som er den korrekte anskaffelseskosten for eiendelen. En eventuell differanse mellom kontantoverføringen og det minste vi kunne betale for tingen eller ytelsen, er renteinntekt for selger og rentekostnad for kjøper.

Regnskapsloven § 4-1 første ledd nr. 1 lyder:

Transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet (transaksjonsprinsippet).

Formuleringen er svært presis. Først og fremst er det snakk om en transaksjon. Kvifte, Tofteland og Bernhoft (2011, s. 34) beskriver en transaksjon «som en overdragelse av en eiendel eller et gode fra en part til en annen hvor parten yter et spesifikt vederlag». Vi kan mer presist definere en transaksjon som «en overgang av økonomisk risiko og kontroll forbundet med en handel mellom frittstående parter …» (Transaksjon, u.å.). Essensen i «transaksjon» er derfor en byttehandel mellom to uavhengige parter; Ytelse mot ytelse.

Det tidspunktet når overføringen av risiko og kontroll for gjenstanden har funnet sted er definert som transaksjonstidspunktet (Kvifte, Tofteland og Bernhoft, 2011, s. 34; Transaksjon, u.å.). NOU 1995:30 (s. 99) anga at «Fastsettelse av transaksjonstidspunktet eller om det i det hele tatt har [vært] en transaksjon skal avgjøres ved om det har funnet sted en overføring av risiko.» Det er derfor å tolke som at det tidspunktet når risikoen har gått over fra avgiveren (typisk selger) til mottakeren (typisk kjøper) er transaksjonstidspunktet. Det er også viktig å legge merke til at NOU 1995:30 spesifikt påpeker at «Substans og økonomiske realiteter og ikke formell form skal avgjøre dette hovedspørsmålet om transaksjon eller kontinuitet», som vil si at bare i de tilfeller hvor en faktisk risikooverføring har funnet sted, er det å forstå at en transaksjon også har funnet sted. Med andre ord vil det ikke ha oppstått en transaksjon dersom risikoforholdet ikke endres.

NOU 1995: 30 poengterer kontinuitet i transaksjoner. Poenget baserer seg på at bare reelle transaksjoner mellom to uavhengige aktører gir grunnlag for ny verdivurdering. I NOU 1995: 30 heter det at:

Ved integrasjon av selskaper under felles kontroll kan det reises spørsmål om overdragelse av eiendeler og gjeld kan anses som en transaksjon som skal gi nytt grunnlag for vurdering, eller om de balanseførte verdiene skal videreføres. Etter den norske anbefalingen om foretaksintegrasjon skal integrasjon av selskaper som har felles kontrollerende eier eller gruppe av eiere, alltid behandles som kontinuitet.

Formuleringen tilsier at transaksjoner internt i et konsern alltid skal behandles som kontinuiteter. Det vil si at dersom et foretak i et konsern overfører eiendeler mot vederlag (ikke i form av penger), kan likevel ikke ytelsene legges til grunn som verdimåling (Norsk RegnskapsStiftelse, 2000, s. 4). Kontinuiteten baserer seg på at den allerede balanseførte verdien i konsernet skal fortsette (derav kontinuitet) å være den gjeldende verdien, også etter den formelle transaksjonen. Spørsmålet er likevel reist av praktiske årsaker om når selskaper, inkludert de som inngår i konsern, kan antas å være berettiget ny verdimåling. Norsk RegnskapsStiftelse poengterer dette i NRS (D) Regnskapsføring i selskapsregnskapet av overdragelser mellom selskaper i samme konsern (s. 2), hvor de presiserer partsuavhengighet som en sentral faktor for ny verdimåling.

Vi gjenstår så bare med verdien av vederlaget. NOU 1995:30 angir at «Salgs- eller kjøpstransaksjonen skal separeres fra finansieringen. … Vederlaget i salgstransaksjonen er markedsprisen ved kontantsalg. Vederlaget i finanstransaksjonen er renten. Renten inneholder tillegg for kredittrisiko. Kredittrisikoen er knyttet til finanstransaksjonen.» Likevel kan det oppstå et tilordningsproblem ved måling av transaksjonsprisen, hvor utvalget angir at:

Måling av vederlag i kontanter eller nære substitutter er uproblematisk. Ved utsettelse av betalingen av vederlaget uten at det er avtalt rente eller med avtalt rente som avviker vesentlig fra markedsrenten, inneholder det nominelle beløpet i transaksjonen kompensasjonen for tidsverdien av penger og kredittrisiko. Tidsverdien av penger består av realrente, inflasjonsforventning og premie for inflasjonsrisiko. Kompensasjonen for kredittrisiko dekker forventet tap og premie for kredittrisiko.

Loven må derfor tolkes som at når det oppstår en situasjon hvor en eiendel sin risiko overføres til en annen uavhengig part, skal denne eiendelen vurderes til verdien av motytelsen på tidspunktet for risikooverføringen. Slik det er poengtert i NOU 1995:30 er situasjoner ved kontantoppgjør på transaksjonstidspunktet ukomplisert; Verdien av vederlaget er kronebeløpet. Mindre innlysende er det når det innfris kreditt. Det er poengtert at når risikooverføringen (transaksjonen) inntreffer, er det dette tidspunktet som skal legges til grunn som transaksjonstidspunktet. Når oppgjøret inntreffer på et senere tidspunkt enn transaksjonstidspunktet, må dette være på kreditt (betalingsutsettelse). Følgelig har NOU 1995: 30 presisert at i disse tilfellene vil kontantoppgjøret bestå av dels betaling for ytelsen (den overførte verdien; Tingen; Tjenesten) og dels kredittkompensasjon. Implisitt forstår vi derfor at verdien av vederlaget har en reell pengeverdi på transaksjonstidspunktet. Ved betalingsutsettelse skal derfor gjelden diskonteres. Det kan fremdeles stilles spørsmål ved hva denne diskonteringsrenten skal være.

Verdien av vederlaget skal beregnes gjennom diskontering, hvor renten består av 1) Realrente, 2) Inflasjonsforventning, og 3) Premie for inflasjonsrisiko. Med realrente menes differansen mellom den nominelle renten og inflasjonen (Sirnes, 2019). Inflasjonsforventninger vil si den forventede inflasjonen i markedet (Rich, 2019). Inflasjonsforventinger beror på skjønnsmessige vurderinger av den enkelte aktør. Innholdet i risikopremien er vanskeligere å få grep om. Markedsrisikopremien i det norske markedet var i 2019 5 % (PwC, 2019). Denne risikoen relaterer seg til investeringer i, hovedsakelig, børsnoterte selskaper. Bruk av en risikopremie på 5 % kan således være misvisende.

Vi kan forsøke å konstruere en rente med sikte på å tilfredsstille forarbeidenes krav. Den nominelle renten må forstås å være basert på en markedsrente. For enkelhets skyld, benyttes statens forsinkelsesrente, nå på 8 % (Finansdepartementet, 2020). Inflasjonen er målsatt til 2 % (Norges Bank, 2020). Endringen i konsumprisindeksen blir ofte benyttet som et mål på den faktiske inflasjonen i historiske perioder, som de siste 12 måneder har vært 1,3 % (Statistisk Sentralbyrå, 2020).

Beregningen av den reelle renten baserer seg på følgende formel (Takstsenteret, u.å.):

Basert på formelen kommer vi derfor frem til en realrente på ca. 6,61 % ((8 – 1,3) / (1 + 0,013)).

Inflasjonsforventningene kan være noe over eller noe under det fastsatte målet om 2 % årlig inflasjon. I denne sammenheng ser jeg ikke grunnlag for å gå utover estimatet om 2 % inflasjonsforventning. Det er også verdt å merke seg at Norsk RegnskapsStiftelse har estimert inflasjonen pr. 31.12.2019 til ca. 1,5 % (NRS, u.å.). Premien for inflasjonsrisikoen estimeres til markedsrisikopremien på 5 % selv om det påpekes at dette synes høyt. Følgelig har vi de nødvendige satsene.

Forutsatt at renten skal beregnes som en sum av de tre komponentene, kommer vi frem til en diskonteringsrente på 13,61 %. Dersom vi forutsetter at denne diskonteringsrenten representerer både tidsverdien for penger og kredittrisikoen, er den ikke nødvendigvis oppblåst. Vi noterer oss likevel at risikopremien vil være avhengig av selskapets egne forhold. Et bedre estimat på diskonteringsfaktor (diskonteringsrente) vil med all sannsynlighet være tilsvarende låns rente, eksempelvis banklånrenten. Avhengig av type lån og sikkerhetsstilling kan naturligvis renten variere stort på dette; Diskonteringsrenten skal reflektere denne risikoen for lånyter. Bruk av tredjeparts renteberegning vil med rimelig sikkerhet antas å være et bedre estimat for rentefoten.

Spørsmålet som så må stilles, er hvorvidt denne renten vil ha noen faktisk innvirkning på verdien av vederlaget. Ved omregning til en dagsrente, forutsatt 360 rentedager og en rentefot på 13,61 %, får vi en diskonteringsrate på ca. 3,55 promille ((1 + 13,61%)^(1/360) – 1). Allerede ved 30 dagers kreditt, oppstår det en rentekomponent av verdien av vederlaget på ca. 1 %. Det er derfor lite grunnlag for å påstå at det til og med ved korte betalingsutsettelser vil være kurant å argumentere for at vederlaget ikke inkluderer noen rentekomponent; Et vederlag på kr. 100 000 har en rentekomponent på ca. kr. 35 med én dag kreditt forutsatt en diskonteringsrente på 13,61 % p.a. Jeg vier ikke ytterligere oppmerksomhet til denne observasjonen, men fortsetter heller med den overordnede diskusjonen.

Illustrasjon av transaksjonsprinsippet utbroderer seg best gjennom et eksempel:

Selskapet Kjøper AS kjøper og overtar et bygg fra selskapet Selger AS 31.12.20x0. På overdragelsestidspunktet betaler Kjøper AS kr. 2 000 000 til Selger AS. Som del av avtalen har Kjøper AS fått betalingsutsettelse på halvparten av kjøpesummen i to år. 31.12.20x2 forfaller ytterligere kr. 2 000 000 som del av kjøpesummen. Kjøpsavtalen inkluderer at Selger AS skal utføre vedlikehold på eiendommen to år etter overdragelsen, 31.12.20x2. Det er enighet om at verdien av vedlikeholdsarbeidet på utførelsestidspunktet er kr. 100 000. Vi forutsetter en rente som beregnet over, 13,61 %.

Transaksjonsprinsippet baserer seg på at transaksjoner skal regnskapsføres når de har skjedd (et slags realisasjonsprinsipp). Transaksjonen har normalt forekommet når risiko og kontroll av vederlaget (bygget) har blitt overført til Kjøper AS, det vil si overtakelsestidspunktet. Denne transaksjonen består likevel av to elementer: Én del er selve bygget, mens den andre delen er vedlikeholdsarbeidet i fremtiden. Pr. 31.12.20x0 er transaksjonen for bygget gjennomført, mens transaksjonen for vedlikeholdsarbeidet ikke er gjennomført. Transaksjonen for vedlikeholdsarbeidet beror på gjennomføring av tjenesten, som er planlagt å være gjennomført innen 31.12.20x2.

Følgelig forstår vi at det nå er to sentrale tidspunkter for beregningen av verdien av vederlaget. For det første ble det overført kr. 2 000 000 ved overdragelsen, 31.12.20x0. For det andre oppstår det en avtale pålydende kr. 2 000 000 med forventet forfall 31.12.20x2. Etter transaksjonsprinsippet skal de første to millionene regnskapsføres til pålydende (forutsatt at betaling og overdragelse skjedde samtidig). Dette følger av forståelsen for verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. De resterende to millionene for resten av bygget og vedlikeholdsarbeidet forfaller ikke før om to år, 31.12.20x2. Ifølge transaksjonsprinsippet må anskaffelseskost for bygget og opptakskosten for leverandørgjelden (vedlikeholdsarbeidet) estimeres.

Det må vurderes hvorvidt opptakskosten for leverandørgjelden knyttet til vedlikeholdsarbeidet er knyttet til anskaffelsen av bygget. Det fremgår av avtalen at vedlikeholdsarbeidet er en del av vederlaget som Selger AS skal yte. Spørsmålet blir derfor hva som er verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet?

Beregningen av verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet følger alminnelige nåverdiberegninger; Vi må diskontere det fremtidige vederlaget (ytelsen) for å sammenstille verdien med allerede avgitt vederlag (motytelsen). Merk at tjenesteytelsen ikke kan inkluderes i leverandørgjelden fordi dette ikke er ytt; Det ville stride mot transaksjonsprinsippet dersom vi regnskapsførte gjeld til et urealisert arbeid.

Selve bygget skal balanseføres til anskaffelseskost. Anskaffelseskosten for bygget beregnes som vederlaget på transaksjonstidspunktet, kr. 2 000 000, samt gjelden som opptas, diskontert til dagens verdi. Vi kommer derfor frem til at anskaffelseskosten er:

Merk at den fremtidige betalingen må reduseres med den fremtidige verdien av vedlikeholdsarbeidet, som ikke er en del av anskaffelseskosten. Restverdien, den diskonterte verdien av det fremtidige vederlaget, er leverandørgjeld pålydende kr. 1 472 043.

Føringene blir derfor som følger:

Vi kan så stille spørsmål ved hvordan føringene blir i 20x1 og 20x2. Vi ser bort ifra avskrivinger på bygget.

Pr. 31.12.20x1 skal leverandørgjelden justeres for den kostnaden som har påløpt siden forrige ‘avregning’. Leverandørgjelden må nå beregnes til inneværende nåverdi, ca. kr. 1 672 388. Vi bestemmer nåverdien ved å dividere leverandørgjeldens pålydende på diskonteringsfaktoren, rentefoten pluss én. Differansen, på kr. 200 345, må kostnadsføres som en rentekostnad i resultatregnskapet.

Til slutt, pr. 31.12.20x2, skal vederlaget pålydende kr. 2 000 000 være betalt, inkludert kr. 100 000 til vedlikeholdsarbeidet. Den implisitte påløpte rentekostnaden er ca. kr. 227 612, som på samme måte som i 20x1 resultatføres som en rentekostnad. Kostnaden for vedlikeholdsarbeidet skal derimot kostnadsføres direkte til pålydende kr. 100 000. Dette følger av transaksjonsprinsippets bruk i forbindelse med ytelser. Merk for øvrig at rentekostnadene periodiseres i tråd med sammenstillingsprinsippet.

Oppsummert fikk vi følgende føringer for transaksjonen:

Vi har nå sett hvordan den regnskapsmessige behandlingen av anleggsmidler skal føres i regnskapet. Likeledes kan vi stille spørsmål ved behandlingen av omløpsmidler. Det er særlig to tilfeller som kan oppstå: For det første kan vi få kontantrabatter; For det andre kan vi få en implisitt rentekostnad.

I tilfellet med kontantrabatt forstår vi «verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet» som den utbetalingen vi måtte yte for å bli gjeldfri på tidspunktet for overføringen av risikoen. Det vil derfor si at ved kontantrabatter er verdien av vederlaget det fakturerte beløpet fratrukket kontantrabatten. Dersom kontantrabatten ikke benyttes, vil denne være å anse som en rentekostnad. Dette følger av forarbeidenes formulering: «Ved utsettelse av betalingen av vederlaget uten at det er avtalt rente … inneholder det nominelle beløpet i transaksjonen kompensasjonen for tidsverdien av penger og kredittrisiko.» (NOU 1995:30). Intuitivt forstår vi at det må være et renteelement innbakt i vederlaget også når kontantrabatten utnyttes. Formuleringen om kontanter og nære substitutter kan derfor tolkes dithen at når det gis en kontantrabatt med rimelig kort frist (eksempelvis syv dager), vil dette være å forstå som en nær substitutt til kontanter, og som derfor likevel ikke innehar et slikt renteelement. Grensedragningen mellom når transaksjoner innehar et renteelement eller ikke er likevel diffus. Regnskapsrådet har uttalt at diskontering skal skje når det foreligger «lang kredittid uten rente eller med rente vesentlig lavere enn markedsrenten» (NOU 1995:30, s. 100). Dette taler for at det må foreligge en viss tidsforskjell mellom risikooverføringen og oppgjøret for at diskontering skal være aktuelt. Videre uttaler NOU 1995:30: «[Regnskapsrådet] understreker at uttalelsen [om diskontering] begrenser seg til unntakstilfeller. Spørsmål om nåverdiberegning må avgjøres på grunnlag av en vesentlighetvurdering … Det bør også foretas en løpende vurdering av vesentlighet ved store enkelttransaksjoner …». Dette taler derfor for at det ikke skal gjennomføres nåverdiberegninger for omløpsmidler og krav (leverandørgjeld) knyttet til disse, under forutsetningen om raskt oppgjør. 

Spesifikt om kontantrabatt har NOU 1995:30 presisert at:

Det kan være avtalt rabatt ved betaling innenfor en bestemt kort tidsfrist. Transaksjonspris er da avtalt pris fratrukket kontantrabatt. … Varekjøp skal regnskapsføres til kontantekvivalent vederlag, og … ikke benyttet kontantrabatt er renteinntekt for selger og rentekostnad for kjøper.

Til tross for at utvalget presiserte varer, og ikke omløpsmidler generelt, må det være å forstå at kjøp med en kontantrabattkomponent er å tolke som rentekostnader, forutsatt at denne ikke utnyttes.  

Vi illustrerer med et eksempel:

Varekjøp AS kjøper 50 enheter Vare fra Varesalg AS. Den avtalte prisen er kr. 100 for hver Vare. Varekjøp AS mottar 50 enheter Vare den 1. september 20x0. Faktura for kjøpet utstedes med pålydende beløp kr. 5 000. Påført fakturaen står det: «Ved betaling innen 5 virkedager gis det 3 % kontantrabatt.»

Basert på konklusjonene trukket over forstår vi at det er to måter behandlingen av transaksjonen kan bestemmes ved oppgjør. For det første kan kontantrabatten benyttes, og for det andre kan kontantrabatten ikke benyttes.

Kontantrabatten benyttes:
Dersom kontantrabatten benyttes, overføres det kr. 4 850 til leverandøren. Ved denne løsningen må regnskapet reflektere at kontantrabatten ble benyttet. Den allerede førte rentekostnaden i regnskapet reflekterer ikke en reell kostnad, og må korrigeres.

Kontantrabatten benyttes ikke:
Dersom kontantrabatten ikke benyttes får vi en enkel føring med kredit kr. 5 000 fra (eksempelvis) bank, med motpost leverandørgjeld; Dette krever ikke en korrigering av rentekostnaden da det er en reell kostnad.

Når kontantrabatten ikke benyttes, blir føringen naturligvis symmetrisk enkel for selger.

I tilfellet med bruk av kontantrabatt, kan vi se på føringene for Varesalg AS også. Ved salget ble følgende posteringer gjort for Varesalg AS:

Når kontantrabatten utnyttes, vil det ikke være riktig å presentere en renteinntekt på kr. 120. Denne inntekten må reverseres, som kan gjøres på følgende måte:

I dette tilfellet får vi en direkte korrigering av tidligere inntektsføring. Noen opererer med egne salgskonti hvor kontantrabatter (utnyttelsen av den) registreres. Presisjonen av slik praksis synes å stride mot forarbeidenes angivelse av hvilken type inntekt og kostnad renteelementet i kontantrabatter utgjør.

Det alternative tilfellet vi så kan se på, er bruk av en implisitt rente i det fakturerte beløpet. En slik implisitt, eller innbakt, rente kan oppstå når det fakturerte beløpet er større enn prisen ved kontantsalg. I dette tilfellet er merkostnaden ved kredittkjøp, sammenlignet med kontantkjøp, å regne som finanskostnad. Dette følger av forståelsen for innholdet i transaksjonsprinsippet: Verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet er den minste prisen vi kunne betale for tingen eller tjenesten ved overdragelsen.

Eksempelvis selges en bil for kr. 500 000. Dersom kjøper ønsker betalingsutsettelse (kredittkjøp), er den fakturerte summen 525 000. Merkostnaden ved kredittkjøp, pålydende kr. 25 000, er i dette tilfellet en rentekostnad fordi den går utover verdien av vederlaget (bilen) på transaksjonstidspunktet (ved risikooverføring).

Prinsipielt har vi sett på to spesielle tilfeller innenfor transaksjonsprinsippet. Først så vi på nåverdiberegninger, deriblant bestemmelsen av renten. Vi forstår at dersom det gis lang kredittid, skal verdien av vederlaget bestemmes ved hjelp av diskontering. Videre så vi på kontantrabatter. Det fremgår tydelig av lovens forarbeider at ubenyttet kontantrabatt er en finansinntekt for selger og finanskostnad for kjøper. Til sist så vi på tilfeller med innbakt rente. En innbakt rente ser tilsynelatende ut til å være en del av vederlaget, og følgelig anskaffelseskosten, men er i realiteten en finanskostnad; Kostnaden for å ta opp kreditt.

Transaksjonsprinsippet baserer seg derfor på at når det oppstår en transaksjon, som vil si risikooverføring av en ting eller gjennom tjenesteyting mellom to uavhengige parter, så skal dette regnskapsføres til verdien av vederlaget, som vil si den minst motytelsen vi kan gi på transaksjonstidspunktet for å bli gjeldfrie.

Litteraturliste

Bokføringsforskriften. Forskrift 1. desember 2004 nr. 1558 om bokføring.

Bokføringsloven. Lov 19. november 2004 nr. 73 om bokføring.

Finansdepartementet (2020) Forsinkelsesrente. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/ (Hentet: 2. september 2020).

Kvifte, S.S., Tofteland, A. og Bernhoft, A.C. (2011) Finansregnskap – god regnskapsskikk og IFRS. Bergen: Fagbokforlaget.

Merverdiavgiftsloven. Lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift.

Norges Bank (2020) Inflasjon. Tilgjengelig fra: https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Inflasjon/ (Hentet: 2. september 2020).

Norsk RegnskapsStiftelse (u.å.) Pensjonsforutsetninger – diskonteringsrente pr. 31.3.2020. Tilgjengelig fra: https://www.regnskapsstiftelsen.no/ (Hentet: 2. september 2020).

NOU 1995:30. Ny regnskapslov.

PwC (2019) Risikopremien I det norske markedet. Tilgjengelig fra: https://www.pwc.no/no/publikasjoner/pwc-risikopremie-2019.pdf (Hentet: 2. september 2020).

Rich, R. (2019) What are inflation expectations, and why do they matter? Tilgjengelig fra: https://www.clevelandfed.org/ (Hentet: 1. september 2020).

Sirnes, E. (2019) realrente, i Store Norske Leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/realrente (Hentet: 1. september 2020).

Statistisk Sentralbyrå (2020) Konsumprisindeksen. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/kpi (Hentet: 2. september 2020).

Takstsenteret (u.å.) Realrente. Tilgjengelig fra: https://www.takstsenteret.no/realrente/ (Hentet: 2. september 2020).

Transaksjon (u.å.) i Store Norske Leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/transaksjon (Hentet: 31. august 2020).