Prinsipielt kan vi vurdere et regnskap på for forskjellige måter. For det første kan vi vurdere et regnskap som et sluttprodukt, det vil si de rapportene regnskapet gir grunnlaget for å utarbeide. For det andre kan vi vurdere et regnskap som prosessen med å utforme regnskapsgrunnlaget, altså grunnlaget for rapportene. Det er derfor ikke helt enkelt å komme frem til en endeling konklusjon om hva et regnskap faktisk er. Det er også merkverdig å poengtere at det ligger mange avvikende definisjoner ute ‘på nett’.

For å definere begrepet, ser jeg til Lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) av 17. juli 1998 nr. 56. Fra lovens tredje kapittel angis det at loven i all hovedsak regulerer årsregnskapet. Årsregnskapet skal, ifølge lovens § 3-2 første ledd, inneholde resultatregnskap, balanse, kontantstrømoppstilling og noteopplysninger. Dette er derfor ikke spesielt givende med tanke på å definere begrepet regnskap, men tyder på at et regnskap skal være ‘utdata’, altså rapporter.

Fra litteraturen finner vi også avvikende definisjoner. Engelsåstrø (2010, s. 13 – 14) angir at et regnskap er sluttproduktet; Rapportene et system enten kan generere selv eller som informasjon fra systemet kan brukes til å generere. Denne forståelsen av begrepet blir støttet av Winther et al. (2013, s. 18). Norsk Standard har på motsatt måte definert et regnskap som «et system for registrering, vurdering, tilrettelegging og analyse av økonomiske data for informasjon, styring og kontroll» (Haug, 1998, s. 9). Norsk Standard sin definisjon er derfor at et regnskap er et system, en helhetlig prosess om man vil, og ikke sluttprodukter slik som Engelsåstrø, Winther et al. og regnskapsloven angir.

Denne definisjonen må vi likevel være kritiske til. Dersom vi ser til Lov om bokføring (bokføringsloven) av 19. november 2004 nr. 73 § 4 første ledd nr. 1 finner vi et fokus på sluttproduktene: «Regnskapssystem: Det skal foreligge et ordentlig og oversiktlig regnskapssystem som muliggjør produksjon av pliktig regnskapsrapportering og spesifikasjoner, og som er innrettet slik at opplysningsplikten kan ivaretas.» Forarbeidene ser ikke ut til å gi sterkere definisjonshold heller. Det angis at regnskapet skal ivareta kontrollhensyn, slik som loven for øvrig (NOU 1993:2, s. 11). Dette tyder i retning på at et regnskap er et system, og ikke ‘utdata’ fra systemet, som dermed støtter Norsk Standard sin definisjon.

Ser vi tilbake til litteraturen, kommer vi atter frem til nye definisjoner. Næss et al. (2010, s. 256) sier at «En bedrifts regnskap dokumenterer de økonomiske transaksjoner bedriften har foretatt. Denne informasjonen presenteres i ulike regnskapsrapporter som viser de beløpsmessige konsekvensene av bedriftens handlinger, og som et av grunnlagene for å planlegge fremtiden.» Den antydede definisjonen på hva et regnskap er, må likevel være dokumentasjon av økonomiske transaksjoner, mens presentasjonen (rapporter og rapportering) er en sekundær prosess.

En mer overordnet definisjon av begrepet er gitt av Kristoffersen (2016, s. 533): «Et system for innsamling, måling og rapportering av økonomisk informasjon fra en økonomisk enhet til brukerne.» Denne betegnelsen blir noe akseptert av profesjonelle aktører som Visma (u.å.), som sier at et «Regnskap er en systematisk registrering over inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Regnskapet er et hjelpemiddel for å vurdere den økonomiske stillingen til en virksomhet.» Igjen, dersom vi ser til andre kilder, kommer vi frem til et annet bilde: «Regnskap er en oppstilling over inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld til et regnskapsobjekt» (Sander, 2019). En kanskje mer pålitelig kilde angir at et regnskap er et «sammendrag av et foretaks bokføring for en periode … i form av en oversikt over resultatet av virksomheten og den økonomiske stilling ved slutten av perioden» (regnskap, 2018); En definisjon som støttes av Antonsen et al. (2006, s. 117), hvor registreringen utskilles som et eget begrep: Bokføring.

Det er sentralt å poengtere at artikkelen fra Visma, dog i delvis tråd med andre kilder, må brukes kritisk; Nettsiden angir at «Alle som driver næringsvirksomhet er pålagt regnskapsplikt bestemt av norske lover og forskrifter», som åpenbart er feil. Jeg vil anta at noen har gått ut ifra bokføringslovens krav om bokføringsplikt for alle næringsdrivende, som dermed kan sammenfalle med definisjonen angitt av Visma. Bokføringslovens krav til bokføring gjelder næringsdrivende, mens dette ikke må forveksles med regnskapslovens krav om regnskapsplikt.

Drøftingen over tyder på at det foreligger et definisjonsskille mellom det offentlige og de næringsdrivende. Lovgiver er som regel flink på å bruke entydige definisjoner mellom lovverk for å etablere en felles standard. Likevel har næringslivet delvis valgt andre definisjoner. Vi merker at det er visse fellestrekk mellom definisjonene, mens det ikke er helt klart hvor en eventuell skillelinje skulle gå. Det er også sentralt å påpeke at avvikende definisjoner kan skyldes forskjellig oppfatning av hvilket regnskap man omtaler. Det finnes forskjellige regnskaper, som for eksempel årsregnskap, lønnsregnskap og lagerregnskap. Det er også viktig å vurdere den allmenne forståelse av begrepet: ‘Alle’ har en formening om hva et regnskap er.

Foreløpig oppsummert kommer jeg frem til at det er visse aktiviteter som alltid må inngå i regnskapsarbeidet. For det første må bokføringen gjennomføres, altså registreringen av regnskapsopplysninger. Denne registreringen er underlagt lover og forskrifter, slik som regnskapsprinsipper og bokføringsprinsipper fra henholdsvis regnskaps- og bokføringsloven. Videre må noen fysisk utføre registreringen, eller alternativt godkjenne registreringer foretatt av et automatisk system. Resultatet av disse handlingene skal dermed være rapporter og oversikter over den innlagte (bokførte) informasjonen.

Konklusjonen må derfor bero på at dette er en prosess og ikke et isolert begrep. Lovverket, og derfor lovgiver, har valgt å isolere prosessen i to deler: En utarbeidelsesdel (bokføring), og en rapporteringsdel (årsregnskapet). Fra lovgiver sitt perspektiv er dette nokså naturlig, ettersom det etter lovens forstand foreligger to brukergrupper: 1) Næringsdrivende uten årsregnskapsplikt, og 2) Næringsdrivende med årsregnskapslikt (for øvrig inndelt i tre ytterligere kategorier). I praksis vil det derfor være nærliggende å forstå arbeidet som en prosess ut ifra hvilken kategori man etter loven tilhører. For den videre drøftingen legger jeg til grunn at det bare et den andre kategorien det tas hensyn til, altså næringsdrivende med årsregnskapsplikt; Lovverket er ikke til hjelp med en endelig definisjon.

Det foreligger ikke en entydig definisjon på begrepet, men flere forslag har blitt nevnt over, som gjengitt er som følger:

1. Engelsåstrø, Winther, et al., Sander, Store Norske Leksikon og Antonsen et al. angir at rapportene er det sentrale.

2. Norsk Standard legger prosessen til grunn; Kristoffersen støtter oppunder dette.

3. Næss et al. antyder at bilagsregistreringen er regnskap; Han støttes av Visma.

Det foreligger derfor tre påstander om hva et regnskap er. Enten er det inndata og bearbeiding som er sentralt, utdataen, eller hele prosessen. Utdataen i seg selv er naturlig å tenke på som en vesentlig del av regnskapet, ettersom det er her informasjonen faktisk presenteres. Jeg finner det likevel ikke rimelig å påstå at dette kan være å definere som regnskap i denne sammenhengen. Dersom begrepet presiseres, til for eksempel ‘årsregnskap’ vil jeg være enig med påstanden om at rapporteringen er det sentrale. Det er tilsvarende vanskelig for meg å forstå hvordan registreringen skal være en tilstrekkelig definisjon av regnskapsarbeidet. Det foreligger derfor, av det jeg har funnet, to mulige definisjoner av arbeidet:

1. «et system for registrering, vurdering, tilrettelegging og analyse av økonomiske data for informasjon, styring og kontroll» (Norsk Standard, referert i Haug, 1998, s. 9).

2. «Et system for innsamling, måling og rapportering av økonomisk informasjon fra en økonomisk enhet til brukerne.» (Kristoffersen, 2016).

Når vi tar stilling til Norsk Standard sin definisjon, mener jeg at det er visse momenter som ikke passer helt inn, og at det for øvrig er mer en definisjon av et regnskapssystem enn selve regnskapsprosessen. Registrering er sentral med tanke på bokføringen, mens vurderinger er noe mer diffust. Det er riktig nok at eiendeler må vurderes ved regnskapsoppgjøret, men jeg stilles spørsmål ved om dette er en sentral del av regnskapsprosessen; De fleste vurderinger beror på en bedriftsøkonomisk vurdering fra ledelsen eller styret. Jeg er videre sterkt uenig i at analyse av økonomiske data skal være inkludert; Regnskapsanalyse er viktig, men jeg vil ikke vurdere det som en sentral del av regnskapsarbeidet under de gjeldende forutsetningene jeg har lagt til grunn. Denne definisjonen blir i sin helhet noe misvisende etter mitt skjønn.

Kristoffersen sin definisjon finner jeg mer korrekt. Hvorvidt prosessen skal ansees som et system er jeg mindre sikker på. Det sentrale er naturligvis innsamlingen og rapporteringen, og at det hele baserer seg på økonomisk informasjon relatert til en økonomisk enhet, som skal videreføres til brukerne av informasjonen. Målingsbegrepet er nok det jeg stusser mest over: Det er lite måling som i prinsippet foretas dersom vi eksempelvis ser til Store Norske Leksikon sin definisjon: «Måling er kvantitativ fastlegging av fysiske og kjemiske egenskaper ved hjelp av egnede instrumenter og redskaper. Å måle en størrelse eller egenskap vil si å sammenligne den med en annen størrelse (egenskap) av samme art.» (Hofstad, 2017). Det er min oppfattelse at målingsarbeidet må tilsvare analyse som angitt av Norsk Standard.

Spørsmålet blir dermed hva som skal inngå i regnskapsarbeidet. Det er naturlig at innsamling av bilag er et sted å begynne, mens innsamling er noe diffust; Det er normalt ikke slik at en regnskapsfører ‘løper rundt’ i bedriften for å finne bilag å registrere. Her mener jeg tilretteleggingsbegrepet fra Norsk Standard er mer nøyaktig. Målingsbegrepet finner jeg ikke plass for. ‘Registrering av historiske økonomiske hendelser’ mener jeg er en bedre forklaring for dette. Rapportering finner jeg adekvat.

Begge definisjonene fokuserer på at dette er et system. Jeg er i prinsippet uenig med denne påstanden, og mener det vil være bedre å formulere det som «en systematisk fremgangsmåte», eller «en systematisk prosess». Selv om regnskapsarbeidet er kontinuerlig, er rapporteringen som regel inndelt i perioder, som for eksempel årsregnskapet; Jeg mener derfor at vilkårene for prosessbegrepet er innfridd: En kjede av aktiviteter med en tydelig start og slutt, som er planlagt og gjentakende med tydelige mål, en beskrivelse av hvilke steg som inngår samt hvilke resultater som forventes og at det hele er funksjonsoverskridende (Oskarsson, Aronsson og Ekdahl, 2009, s. 54).

Jeg kommer frem til følgende definisjon:

Regnskap: En systematisk prosess for å behandle en økonomisk enhet sine finansielle transaksjoner og økonomiske innvirkninger i en egnet valuta i løpet av en tidsbegrenset periode gjennom tilrettelegging og registrering, samt produksjon av økonomiske rapporter egnet for brukere av regnskapsrapporteringen.

Det sentrale å legge merke til er at det hele er en systematisk prosess; Det er med andre ord ikke vilkårlig på hvilken måte arbeidet skal foregå på. Videre snakker vi her om en økonomisk enhet, med andre ord (i all hovedsak) en bedrift. Finansielle transaksjoner vil si overføringer av verdier til og fra den økonomiske enheten, mens økonomiske innvirkninger vil være hendelser som påvirker enheten sin økonomiske stilling, eksempelvis avskrivinger og vareforbruk. Med egnet valuta menes at transaksjonene og innvirkningene skal registreres i en valuta som er tilpasset den økonomiske enheten (formålet med denne formuleringen er at det finnes spesielle typer regnskap, som for eksempel lagerregnskap, som ikke nødvendigvis er egnet til å bli rapportert i norske kroner, men muligens antall enheter eller en annen valuta enn hovedregnskapet). Tidsbegrenset periode vil si at tiden fra start til slutt er utvilsomt definert, eksempelvis kalenderåret. Tilrettelegging taler for forarbeidet, mens registrering tyder den faktiske informasjonsprosesseringen (posteringene). Økonomiske rapporter egnet for brukere vil i denne sammenhengen si at en del av regnskapet er utarbeidelse av økonomiske rapporter, som for eksempel resultatregnskap, på en slik måte at innholdet er tilpasset brukerne av regnskapet.

Litteraturliste

Antonsen, E.F. mfl. (2006) Regnskap, i Helmen, T. (red.) Drift og oppfølging. Danmark: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Bokføringsloven. Lov om bokføring (bokføringsloven) av 19. november 2004 nr. 73.

Engelsåstrø, G (2010) ABC for ikke-økonomer. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget AS.

Haug, T. (1998) Regnskapet med penn og papir, i Kongtorp, H.J.A. (red.) Regnskapsføring og pengestyring. AS Landbruksforlaget, s. 9 – 70.

Hofstad, K. (2017) måling, i Store Norske Leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/m%C3%A5ling (Hentet: 23. juni 2020).

Kristoffersen, T. (2016) Årsregnskapet – en grunnleggende innføring. 5. utg. Bergen: Fagbokforlaget.

NOU 1993:2 Differensierte krav til årsoppgjør, konsernoppgjør og revisjonsplikt.

Næss, S.W. mfl. (2010) Drift og økonomistyring, i Brække, P. (red.) Bedrifts ABC’n 2010. Adekvat Info AS, s. 227 – 294.

Oskarsson, B., Aronsson, H. og Ekdahl, B. (2009) Moderne logistikk – for økt lønnsomhet. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

regnskap (2018) i Store Norske Leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/regnskap (Hentet: 23. juni 2020).

Regnskapsloven. Lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) av 17. juli 1998 nr. 56.

Sander, K. (2019) Hva er et regnskap og hvilket formål har regnskapet? Tilgjengelig fra: https://estudie.no/regnskapets-formaal/ (Hentet: 23. juni 2020).

Visma (u.å.) Regnskap. Tilgjengelig fra: https://www.visma.no/eaccounting/regnskapsordbok/r/regnskap/ (Hentet: 23. juni 2020).

Winther, T. mfl. (2013) Grunnleggende bedriftsøkonomi. 3. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.